Om å putte kunnskap inn i hoder

Jeg har sagt ved mange anledninger selv, og jeg tror de fleste av mine pedagogkolleger har enten sagt det eller tenkt det. Det har nok blitt en av disse erklærte sannhetene i skolenorge etterhvert.

Som lærer kan jeg ikke putte ny kunnskap inn i hodene på elevene.

Jeg har derimot etterhvert kommet til den erkjennelsen at dette ikke stemmer. Jeg tror faktisk det er meget lett å putte kunnskap inn i hoder. Derimot tror jeg det er svært vanskelig å putte noe som helst inn i noe som er stengt. Så også med kunnskap inn i stengte sinn. Derfor blir en av mine viktigste oppgaver i møtet med elevene å åpne sinnene deres. Og i dette ligger nok den viktigste og kanskje mest utfordrende pedagogiske øvelsen.

To ting blir derfor helt avgjørende for å være en god lærer. For det første må jeg ha kunnskap selv, slik at jeg har noe å gi elevene, og for det andre må jeg ha evnen til å åpne sinn.

For å ta det første først. En lærer må kunne sitt fag. Det er viktig og avgjørende at lærere er dyktige fagpersoner med en genuin interesse for det faget de er satt til å undervise i. Det avgjørende er i og for seg ikke hvor mange studiepoeng man har. Kunnskap kan man besitte uten å ha et eneste studiepoeng, men lærere bør besitte en faglig tyngde som tilsvarer et visst antall studiepoeng. Dette er viktig for at man skal kunne ha det overblikket over faget som trengs for å vite hvor man vil med sin egen undervisning, og for å kunne forstå hvor utfordringen ligger for den enkelte elevens faglige utvikling.

Videre til evnen til å åpne sinn. En lærer må være i stand til å kommunisere med barn og ungdom på en slik måte at de føler seg verdsatt, tatt på alvor og respektert som de individer de er. Dagens unge godtar ikke lærere eller andre voksne som overlegne i kraft av sin stilling eller alder. Samfunnet har endret seg, og det har også barn og ungdom. Det er lov å mislike denne utvikling, men det er ikke lov å ikke ta hensyn til den. Og nettopp derfor må lærere kunne å snakke med ungdommer, fremfor å snakke til de. Ingen åpner sinnet sitt for noen de misliker eller ikke respekterer. I dette ligger det ikke at man skal bli kompis og jevnbyrdig med elevene. Alle elev-lærer forhold er og skal være asymetriske. En lærer er en leder med god evne til å skape gode relasjoner til sine elever.

Inn i et åpent sinn kan lærere putte alt de måtte begjære.

Dette gir store utfordringer til den enkelte lærer i sin egen yrkesutøvelse, og samtidig gir det en del utfordringer til skoleledere i sin ledelse av personalet ved skolen. Den optimale situasjonen er klar. Den optimale situasjonen er derimot ikke alltid like lett å komme til. Det må inngås kompromisser både i forhold faglig tyngde og relasjonskompetanse når nyansettelser skal gjøres og fag- og timefordeling legges. Like fullt er det viktig at man hele tiden er bevist på disse avgjørende faktorene for å skape god læring for elevene.

Skoleleder med politisk kraft

Norsk utdanningspolitikk i dag har mange premissleverandører. Det er stadig flere som ønsker å få sin stemme hørt, og sine meninger etterlevd. Et nærmest fullstendig korps av offentlige og private aktører har interesse av å forme norsk skole- og utdanningspolitikk. Disse strekker seg gjerne fra elever, foreldre og lærere og deres interesseorganisasjoner, via politikere på ulike nivå og med ulike faglige nedslagsfelt, til næringslivsinteressenter på ulike nivå. I den offentlige debatten kan det ofte være vanskelig å identifisere debattantenes primære motiver med de meningene de presenterer. I debatter om norsk skolepolitikk bør det alltid være elevenes læring som har hovedfokus. Ikke sjelden opplever man at den offentlige diskursen derimot har helt andre motiver, også hos de som hevder de har bedre læring som drivkraft.

Har skoleledere en rolle i den offentlige skoledebatten? Hva skal skoleledere uttale seg om i det offentlige rom?

Etter min mening sitter skoleledere i en helt spesiell posisjon, som gjør oss meget vel egnet til å uttale oss om hvordan norsk skole bør være. Først og fremst til beste for elevenes læring, men også til beste for flere av de motivene som er styrende for meningsdanningen til aktørene som ønsker å styre norsk skolepolitikk.

Skoleledere har den nødvendige nærheten til elevenes og lærernes hverdag. Samtidig sitter vi med innsikten i hvordan denne påvirkes av nasjonal og lokal økonomi. Vi er også de som først og fremst må lede implementeringen av stadig nye retningslinjer skolen skal styres etter, det være seg endringer i lov og forskrift, eller nye læreplaner.

Jeg mener skoleledere må være sin posisjon bevisst, og heve sin røst og ytre sine meninger i den nasjonale skole- og utdanningsdebatten.