Skoleleder med politisk kraft

Norsk utdanningspolitikk i dag har mange premissleverandører. Det er stadig flere som ønsker å få sin stemme hørt, og sine meninger etterlevd. Et nærmest fullstendig korps av offentlige og private aktører har interesse av å forme norsk skole- og utdanningspolitikk. Disse strekker seg gjerne fra elever, foreldre og lærere og deres interesseorganisasjoner, via politikere på ulike nivå og med ulike faglige nedslagsfelt, til næringslivsinteressenter på ulike nivå. I den offentlige debatten kan det ofte være vanskelig å identifisere debattantenes primære motiver med de meningene de presenterer. I debatter om norsk skolepolitikk bør det alltid være elevenes læring som har hovedfokus. Ikke sjelden opplever man at den offentlige diskursen derimot har helt andre motiver, også hos de som hevder de har bedre læring som drivkraft.

Har skoleledere en rolle i den offentlige skoledebatten? Hva skal skoleledere uttale seg om i det offentlige rom?

Etter min mening sitter skoleledere i en helt spesiell posisjon, som gjør oss meget vel egnet til å uttale oss om hvordan norsk skole bør være. Først og fremst til beste for elevenes læring, men også til beste for flere av de motivene som er styrende for meningsdanningen til aktørene som ønsker å styre norsk skolepolitikk.

Skoleledere har den nødvendige nærheten til elevenes og lærernes hverdag. Samtidig sitter vi med innsikten i hvordan denne påvirkes av nasjonal og lokal økonomi. Vi er også de som først og fremst må lede implementeringen av stadig nye retningslinjer skolen skal styres etter, det være seg endringer i lov og forskrift, eller nye læreplaner.

Jeg mener skoleledere må være sin posisjon bevisst, og heve sin røst og ytre sine meninger i den nasjonale skole- og utdanningsdebatten.