Å snakke med eller å snakke til

I går var mine dyktige kolleger ved barneskolene i Selbu på fagdag med Thomas Nordahl i forbindelse med deres engasjement i LP-modellen. Jeg ser gjennom deres aktivitet på Facebook, at det var en dag mange av de var fornøyde med. Det er tydelig at de fikk høre en god del om relasjoners betydning for læringsmiljøet. Jeg kjenner ikke innholdet i Nordahls forelesning, men jeg har mange tanker rundt nettopp dette med relasjoners betydning for elevenes læringsmiljø.

Elever trenger lærere med stor faglig innsikt. De trenger lærere som kan og brenner for faget sitt. Og de trenger lærere som ønsker å formidle den kunnskapen de har til elevene sine.

Jeg har stor tro på at læring best skjer i fellesskap med andre, slik Vygotsky hevder. For at læringsfelleskap skal fungere må alle deltakere kunne kommunisere med hverandre i dialog. For at elever skal føle seg som deltakere i et slikt læringsfellesskap, er det helt avgjørende at lærerne evner å inkludere elevene i den faglige dialogen. Læreren må snakke med elevene sine, ikke til de. Elevene må føle seg som deltakere i læringsprosessen, og læreren må definere de som slike deltakere.

Dette er like viktig og avgjørende i alle fag, men ikke minst like viktig er det i den sosialpedagogiske dannelsen av elevene. For at elevene skal akseptere å bli korrigert på adferden sin fra voksne, må de ha tillit til voksenpersonen, og de må føle seg tatt på alvor. Ingen føler seg tatt på alvor dersom alt de får høre er enveiskommuniserte sannheter fra læreren sin. Akseptabel adferd må vedtas i dialog med de den gjelder.

Et godt faglig læringsfellesskap er avhengig av akseptabel adferd fra eleven, og at eleven har respekt for læreren som leder for fellesskapet. Samtidig må læreren ha respekt for elevene som deltakere i det samme fellesskapet.

For å få til dette må det være gode relasjoner mellom læreren og elevene. Man må snakke med hverandre, ikke til eller om.

Eller som Nemi illustrerer det...: